Velkommen til min blogg som tar utgangspunkt i mine to små enkle hytter etter mine bestemødre. Hyttene ble bygget på 50 og 70-tallet og ligger i nærheten av Skrimfjella.

I denne bloggen vil du finne innlegg om hytteliv, oppussing og vedlikehold, interiør, gamle ting, håndarbeid, foto og natur.


søndag 24. juni 2012

Hvil i fred kjære gode Beste.


I dag har Beste fått hvile. Jeg har vært hos henne nesten hver dag de siste to ukene på gamlehjemmet. Det har vært godt å få være sammen med henne helt frem. Det var godt å se at hun hadde en ny ro over seg i dag da jeg satt hos henne bare 3 timer før hun fikk sin endelige hvile.



Et langt liv er over og  Beste kommer til å etterlate seg et stort tomrom og savn hos meg.
Jeg har hatt bestemorhus hele livet helt frem til Beste ikke lenger kunne bo hjemme for et år siden. Første turen på egenhånd til bestemorhus var med dokkevogna husker jeg. Jeg har vært utrolig heldig som har hatt bestemorhus rett i nærheten hele livet. Og hvilken bestemor! Beste som bodde på Blåsten fra mai til oktober uten vei frem og hogg sin egen ved frem til hun var 91 år! Hun har vært mitt selvsagte forbilde av en sterk kvinne som klarer seg selv, er glad i dyr og natur,  har egne meninger og med en god porsjon trass klarte det meste.



Vi har både diskutert og vært uenige opp igjennom ungdomstida men mest av alt delt felles interesser og likt å være mye sammen. Beste har alltid vært der for meg. Hun tok meg og søstera mi med på turer til Langesund. Husker vi fikk lov å slå ned baksetene i bilen hennes og reie opp med dyner og greier baki så vi lå som dronninger i bilen mens hun kjørte. Litt annen standard på sikkerheten i bilen på 70-tallet kan man si.... Stort sett fikk vi vel lov til det vi ville, men vi visste hvor grensa gikk.

Også kommer jeg alltid til å huske maten, det var ingen som kunne lage så god middagsmat som Beste. Norsk bondekost og etterhvert "moderne" mat som hjemmelagd pizza. Alt smakte liksom bedre i bestemorhus. Bare på en liten kveldsvisitt ble det alltid eggerøre, skinke og kakao. Faktisk snakka vi om trytepannene vi stekte og kosa oss med på Blåsten den siste dagen Beste var talefør for bare 3 dager siden.




Jeg har vært glad for hver dag jeg har kunnet være sammen med Beste nå på slutten. Vi har mimra, snakka om de viktige tingene og hatt "ønskekonsert" med både rørende og hyggelige gjenhør av mange av sangene fra bestemorhus i oppveksten.


Vi har vært igjennom Prøysen og ikke minst skillingsvisene fra albumene "Frem fra glemselen". Vi har hørt på "Lille mor", "Gale truls", "Vesleblakken" og "Alperosen". Det var så koselig å høre igjen disse som vi spola og hørte på om og om igjen hos Beste da vi var små, til kasettene ble helt slitte. Jeg kunne mange av dem utenat husker jeg. Vi snakka om det nå at disse visene ikke akkurat var noen barnesanger, men den gang brydde vi oss ikke om det.



Den gamle ovnen som Beste lagde mat på, på Blåsten. Nå er trekken stengt for siste gang....


 Hun ønsket også å høre salmer. Hun har jo kunnet så mye utenat. Slikt er jeg ikke i nærheten av å kunne. Det siste vi hørte på/sang i dag var "Fager kveldsol smiler", "No livnar det i lundar", "Den fyste song" og "Der rosor aldri dør". Den husker jeg hun alltid synes var så fin og hun hadde tatt den opp på kasett når hun hørte på radioprogrammet "Lirekassa", og hørte den gjerne om og om igjen både hjemme og på hytta.



Rart og vemodig å tenke på at jeg ikke lenger bare kan spørre Beste om det er noe fra "gammalt av" som jeg ikke husker eller vil vite noe om. Er glad for at jeg har samlet noen av småhistoriene her og særlig beretningen om bygginga av Blåsten og hyttelivet der før jeg ble født. Skulle bare ha begynt mye før.....det er så mange ting som nå blir borte fordi Beste var den siste i sin slekt.




Disse dagene de to siste ukene har gitt meg lærdom for resten av livet. Dagene har gått litt i ett. Det har vært noen viktige og gode "møter" der på gamlehjemmet mens Beste mer enn noen har vært klar i tanken og bevisst sin egen situasjon.  Jeg er takknemlig for å ha fått vært med på dette, men det er også godt nå, at hun ikke lenger bare må ligge der å vente....




Sist søndag, for en uke siden var vi på Blåsten for å "ordne med maueren" som Beste sier og slå gresset. Hun orket ikke se disse siste bildene, men jeg fortalte at vi hadde vært der og hvor fint det ble. At olderbarnet selv instendig bad om å få bære opp "maurmaten" (les: maurkverk)  og at han på vei opp sa at han var stolt av Blåsten og at "denna hytta er mi".
 Da smilte Beste og sa: " Dere er flinke".
 Det er godt å tenke på nå.

 Etter en av dagene den siste uka, hadde jeg disse tankene i hodet da jeg gikk ut av døra på gamlehjemmet:


Øyeblikk mot livets slutt
Ro, samtale, hvile
Ærlig, verdig, omsorg og kjærlighet.
Å oppleve øyeblikket mens timeglasset snart  renner ut.
Samhørighet, sorg og vemod.
Minner, historier og gjenhør.
Respekt, deltager, meninger
Avskjed
Smerte i hjerte.
Frykt
Fred
og
Takknemlighet.




Det er så mye jeg kunne skrevet i dette innlegget, men det viktigste er :



Takk for alt du har vært for meg Beste!

Hvil i fred.



Det siste bilde av Blåsten, tatt sist søndag for akkurat en uke siden.






post signature

lørdag 9. juni 2012

Barndommens karameller


I dag har vi igjen vært på besøk hos Beste på gamlehjemmet. Hun er sliten, tynn og lei men synes det er stas når vi kommer på besøk. Det er koselig å ha med seg markblomster til Beste og pynte opp på rommet. Det er alltid blomster der, men markblomstene er de hun liker aller best.



Vi mimra litt i dag også og kom til å prate om karamellkokinga jeg fikk være med på da jeg var liten. Vi kokte på kjøkkenet til Beste i panna på den vedfyrte komfyren. Beste bare slumper så dette er bare ca mål på karamelloppskrifta:
 
 
1 kopp sukker og 1-2ss smør
kokes opptil det blir tykt, på ikke altfor høy varme.
Tilsett 1/2 kopp melk og en fløteskvett
kokes opp til det blir en passe tykk masse.
Helles over på bakepapir og deles opp i ruter.







Jeg husker også at jeg som jentunge på kjøkkenet til Beste rullet karamellstenger av massen mens den fortsatt var lunken før den stivnet. Vi tok karamelltesten med en dråpe av massen oppi den gamle vannøsa med kaldt vann. Hvis vi kunne rulle sammen dråpen til en kule, var massen ferdig innkokt.



 Karamellkoking var noe Beste og hennes søsken av og til lurte seg til på kjøkkenet i barndomshjemmet på Brenna.

Beste forteller:

"Detta var noe vi lurte oss til når mor var på butikken eller ute i et ærend, som vi visste at hu` ville bli borte ei stønn.  Da var det bare å sette over panna så fort mor gikk ut.

Vi måtte bruke mest melk i, for mye fløte hadde vi ikke råd tel. Også måtte vi passe på så ikke karamellene ble sprø, ja vi likte dem forde,` men dem skulle jo være litt seige."

"Mor skjønte det nok når hu kom hjem, men sa ikke no`. Vi var troskyldige den gangen, det var klart det lukta....Far var streng men han var på arbe`, så han oppdaga ikke karamellkokinga. Så da kunne vi synge sangen":" På Hamar med slakt"

 (skrevet av Alf Prøysen og utgitt på en av hans første plater i 1947)
Refrenget gikk slik: " Da nytter man tiden så godt man kan, når far er på Hamar med slakt".

(Sangen handler om hvordan huset tok seg friheter når familiens overhode var bortreist, mange av Prøysens sanger fra denne tiden beskriver godt miljøet og forhold slik Beste også opplevde det i ungdommen.)

"Karamelkoking dreiv jeg med helt til jeg begynte i tjeneste på Brønstad", forteller Beste.



Slik karamelkoking skal jeg prøve ut sammen med hytteprinsen i bålpanna på hytta, så blir karamellene kokt opp på vedfyrt varme akkurat som i både Bestes og min barndom.....


post signature

onsdag 6. juni 2012

Bygging av veahuk med grindbyggingsteknikk


For et par uker siden begynte vi på et nytt tilskudd til uterommet/bålplassen på hytta. Etter at gapahuken og bålplassen ble ferdig i fjor, har vi erfart at det kunne vært kjekt med en mindre gapahuk til oppbevaring av ved. Vi hadde igjen ferdig barka stokker fra prosjektet i fjor, så med en motorsagkyndig bonde med på laget, var det bare å sette igang.

Da bunnstokkene er lagt, borres det hull i bunnen av hver hjørnestolpe.

Som på gapahuken i fjor, bruker vi grindbyggingsteknikk i konstruksjon og sammenføyninger. Denne teknikken utnytter treets evne til å trekke til seg fuktighet og utvide seg.


 
Vi borrer med 28mm borr og samme dimensjon på tørr rundstokk til plugginga. Her har elevene kappa opp i 12cm lange plugger og spikka den ene enden litt så er de lettere å slå inn i tømmerstokkene.


Mentor i sving med motorsaga

 

 
Tverrstokkene som bærer taket blir det skjært et hakk i til den passer oppi hjørnestokken. Deretter borres det hull i mellom begge stokkene og plugges. Dette blir en stabil og sterk konstruksjon når pluggen trekker til seg fuktigheten i stokkene og utvider seg.


Veahuk under oppføring


Vi bruker zutakplater, "sløyfer" (her brukte vi noen av terasseborda jeg hadde kjøpt, pytt, pytt), "lekter" og villmarkspanel på taket. Villmarkspanel hadde jeg fra rester etter uthusbygging hjemme, men disse viste seg å være litt for korte til taket.



Vi begynte derfor å kle bakveggen, så får jeg kjøpe noen lengre villmarkspanelbord til taket neste gang. Materialer til gulvet har jeg klart, så kommer nok til å pusle litt med det når vi er på hytta i sommer. So far, so good!

Bygging av gapahukene har også blitt et prosjekt med en klar miljøprofil. Her har vi satsa på stedegne materialer i så stor grad som mulig og handlet materialer på det nærmeste byggevarehuset. Villmarkspanelen er stort sett gjenbruk på denne huken, samt litt innkjøp av lokal bonde og mentor. Når det kommer til overflatebehandling av treverket, tar vi i bruk 1000 år gammel tradisjon, men denne prosessen kommer i et senere innlegg.


Når denne lille-huken blir ferdig blir nok utfordringa for meg å klare å bruke den  til det den er satt opp for, nemlig oppbevaring av VED og ikke pynting med puter, skinn, lykter og pledd.......





 
post signature
Related Posts with Thumbnails