Velkommen til min blogg som tar utgangspunkt i mine to små enkle hytter etter mine bestemødre. Hyttene ble bygget på 50 og 70-tallet og ligger i nærheten av Skrimfjella.

I denne bloggen vil du finne innlegg om hytteliv, oppussing og vedlikehold, interiør, gamle ting, håndarbeid, foto og natur.


tirsdag 29. mars 2011

Miniserie del 3: Min barndoms Blåsten



Min barndoms Blåsten

I dette siste innlegget i miniserien om Blåsten, er det hyttelivet fra min barndom på 70 og 80-tallet  jeg vil skrive litt om. Bestes hyttebøker har også i dette kapittelet vært utgangspunktet for utvalg av stoff sammen med egne opplevelser og minner. Avslutningsvis blir det også noen ord om dagens Blåsten.


Jeg ble Georg og Bestes første barnebarn og det eneste med interesser for hytte og friluftsliv som mine besteforeldre. Beste har skrivi i hytteboka:
Blåsten 5.7.1972
Gry Anita`s første tur alene med “Bestemor på Blåsten”.

Den femte juli det ble bestemt,
Vi skulle reise opp til fjells. Med fiskestang og ryggsekk,
du kan tro, vesla hun var kjekk.

Da vi opp til hytta kom,
Gry så seg forundret om; “Beste, bor du alene her?”
“Nei, ikke helt min lille venn. Jeg mange gode minner har,
Om en som var din bestefar”

Så var det fisketuren da,
Niste med vi måtte ha, for Gry hun skulle fisken dra.
“Se Beste! der har vi en, den var da pen?”
Det ble kun to, men den var god.

Min lille venn, når du blir større,
Da skal Beste deg fortelle, om alt vi opplevde her på fjellet.
Om fugler, dyr og fiskevann,
Her ser du noen fra Bestes fang.


Meg 3 år gammel på hytta og fisketur med Beste.


I min barndom på Blåsten begynte gjerne turen oppover med handlestopp på “Flata”. Det var en landhandel i Sagvoldkroken. Her fikk man kjøpt det man trengte til turen, jeg husker jeg kjøpte Tollekniv her.


Da vi kom opp på hytta ble nok godteriet fra handelen "smakt" litt på, før jeg og søstera mi lekte  i dammen med strikkmotorbåter, barkebåter med seil og med rumpetrolla. Rumpetrolla ble fanga i rød plastbøtte hvor de måtte "overnatte" til dagen etter for opptelling og studie av "vekst" etter fôring med brødsmuler. Var nok endel rumpetroll som avgikk med døden i de forsøka der gitt.....


Så var det fisketur til Fjellvannet som sto for tur.  Men før vi kunne gå, måtte vi jo grave mark i dynga. Beste hadde skikkelig markdynge med mange feite, fine meitemarker til fiskinga. Husker vi stupte ned i dynga etterhvert som herlighetene dukka opp når Beste brukte grevet. Marken ble putta i et gammelt glass eller boks med hull i lokket. Der ble den fora men noen brødsmuler og litt gress på toppen.


Sitteunderlag ble ikke brukt den gangen for Beste tok alltid med de gamle små fiskekrakkene. De er av tre og kunne klappes sammen når man skulle ha de med seg. Disse var et "must" når man tålmodig ventet på at markduppen skulle bevege seg. Georg og Beste har nok sitti mange timer ved fiskevanna på disse krakkene.....

Etter bare noen få minutters gange var vi klare ved Fjellvannet og marken måtte etter tur på kroken. Vi synes jo litt "synd på" marken da, men marken ble sprellende tredd på og så var det bare å kaste ut. Vi brukte helst grønne tredupper. Når det kneip, ble Andersduppen brukt etter at mark og dupp rett som det var, fort kunne få seg en tur både i bjørkene rett ved eller sette seg fast i bunnen.....


Fjellvannet i vinterskrud


Tryta (eller Abbor som de fleste kjenner den som) kunne bite skikkelig, og var det skikkelig fiskebett ble Beste bare stående å marke og rense fisk mens vi kasta ut og dro opp. Veldig morro med Tryta når den biter! (nesten like morro som å finne ei urørt moltemyr!) Tryta ble stekt i panna på vedovnen og spist på brødskiva da vi var tilbake på Blåsten, mens den fineste Ørreten ble tatt med hjem og med ikke lite stolthet vist frem.


Om kvelden hørte vi på kassettene til Beste med "Frem fra glemselen", sangene lærte vi etterhvert utenat men vi måtte høre dem allikevel. Min favoritt var selvsagt "Vesleblakken" (tror jeg kan den ennå, rart med det man lært da man var barn...). Ellers spilte vi kort og kinasjakk når ikke Beste var fordypa i kryssord. Da vi skulle legge oss og hadde krypi under de tunge gamledagse dynene/teppene med brunt og gult storblomstrete 70-tallsmønster deklamerte Beste godnatt-verset for oss. Det gikk slik:


Dette verset broderte mamma da min søster ble født, i dag henger det på rommet til hytteprinsen.


Motorisert transport


Det har alltid vært tungt å få ting opp på Blåsten, hver generasjonen har “baska” på sin måte. Litt lettere blir det for hver generasjon som går……

Nesten oppe, mange tunge bører har det vært opp her.




I 1977 ble den gamle verandaen revet og tilbygg påbegynt med ny veranda og soverom. Da ble alle tilgjengelig fremkomstmidler brukt. Hesten "Saga-viv" ble forsøkt brukt til å få opp sand og sement, men med både myrlendt og veldig bratt terreng, ble det ikke mye man fikk opp av gangen. Så var det Tohjulstraktoren som skulle til pers, selv med en bedre løypetrase var dette ikke ufarlig. Den velta flere ganger, men jeg og Elin (søstera mi) synes “Balder”, som vi døpte traktoren for var storveis! En del av materialene ble båret opp fra parkeringa på Sandoren  på skuldrene, og alle måtte hjelpe til med det de orka. Det er nok fra denne tida jeg har fått det for meg at på Blåsten går man ikke uten å bære med seg noe!


Gode, tålmodige Saga-viv tok sin tørn opp bakkene til Blåsten i sin tid. Saga-viv med eier var også flinke til å besøke Beste på Blåsten på sine mange turer i området. Stas med heste-besøk på hytta!


Motorsag var jo også veldig nytt og stas på denne tiden, når onkel slapp til med saga gikk fellinga så fort at han knapt så hva han felte! Jeg ville jo gjerne lære å bruke saga etter hvert og fikk prøve til Bestes protester. Hun var redd motorsaga, “farlig redskap” sa hun.  I 1997 fikk Beste et lite gass-kjøleskap til 80-års dagen sin. Dette bærte onkel opp på ryggen, tohjulstraktoren var forlengst solgt.... I 1989 ble det montert solcellepanel. Da ble det strøm til reiseTV og leselys.

I Pinsen i 1989 skriver Beste i hytteboka at hun har båret opp TV og batteri på hytta: “Det var en tung bør, men opp kom jeg.” I en alder av 72 år skjønner jeg ikke hvordan hun klarte det. Det er tungt for en mann i sin beste alder. Georg og Beste var aldri redd for å ta i tunge tak når det var nødvendig, og det var det rett som det var.


Dagligliv på hytta for Beste

I 1988 ble tomta på Blåsten målt opp på nytt og Beste ble eier av “en bit av norsk skog” som hun skriver i hytteboka. Det første som ble gjort, var å hugge 2 furuer som sto litt i veien.

 Beste har bestandig vært ivrig med vedsanking så det var storveis å få hugget to busker på egen tomt. Selv om det var hard arbeidet så syntes hun det var så moro å se at vedlageret vokste. Hun kappet for hånd med bogesaga og kløyvde med øksa. All kvisten ble skjært opp og brukt. “Jeg har ved som hobby”, skriver hun i hytteboka i 1989, 72 år gammel. Beste er glad i å fyre med ved og på Blåsten var det alltid fyr i kjøkkenovnen sommer som vinter. Selv om hun hadde propankokeapparat foretrakk hun helst å lage mat på vedovnen.

Om våren var det mye å gjøre etter vinteren. Da ble hytta vaska, tak og vegger, sengeklær lufta og ryer skrubba. Alle kjelene (og det er ikke få…) i gryteskapet skulle pusses så de skinte! Også var det koselig å pynte litt med det man hadde, gjerne med naturmaterialer. Fordi Beste “bodde” på Blåsten i sommerhalvåret, ble en del av klærne vaska for hånd, tørka i vinden på ei snor og stryki på hytta. Jeg husker jeg kunne komme på besøk og putevara (putetrekkene) hang til tørk i sola, de sengeklærne var det deilig å legge seg i om kvelden!



Om våren skulle alt vaskes og pusses.

Det var ikke bare veden Beste sjaua med, dammen (i berget rett ved som var kilden til vaskevann) skulle tømmes og renses hvert år. Til dette brukte hun “Hivert” så lenge det lot seg gjøre og resten av dammen ble tømt for hånd med bøtter. Denne jobben gjorde jeg selv i 2010, og jeg kan skrive under på at det er en tung jobb. Likeledes tømte og rensa hun også brønnen. Pipa feide hun i mange år med en Bresketopp (topp av Einer).


"Husdyra" på Blåsten

Maueren er et eget kapittel på Blåsten. Beste som glatt slår i hjel huggorm er redd for maur. Selvfølgelig er hun redd for at stokkmauren skal spise opp tømmeret, så det har ikke vært lite maurmiddel av ymse slag som har vært brukt både utendørs og innomhus opp igjennom. Det er ikke uten grunn, for flyvemauren kommer gjerne rundt St. Hans og setter seg fast på og i veggen. Beste har alltid sagt at hadde hun ikke “passa på mauren” på Blåsten i alle år så hadde ikke hytta stått oppe i dag. Det tror jeg henne på.

Huggormen bor jo i skauen så av og til har den vært innom på Blåsten. Ormens møte med Beste på Blåsten ble alltid nådeløst. Hun har alltid sagt at i bibelen står det at: ” kvinnen skal knuse ormens hode”. Dette tok hun veldig bokstavelig og etterlevde til gangs! Hun slo ormen og knuste hodet på den med støvelhælen! Reine Anna i Ødemarken spør du meg!

Fuglene har alltid hatt gode kår på Blåsten. Det er fuglekasser på nesten hver eneste furustamme rundt hytta og på foringsplassen ble det servert brødsmuler. Linerla slo seg til på Blåsten allerede det første året og har hele tiden bygd og bodd her.




Linerlereir i uthuset 2010



En gang da Beste var på Blåsten senhøstes alene og ble overrasket av den første snøen, kom Røye og Orrfugl  på foringsplassen. Gjennom hyttesesongen kunne man fra stuevinduet se Nøtteskrike, Skjære, Linerle, Svale, Svartrost, Meiser og Ekorn. Rådyr, elg, rev og grevling kan man også møte på. Gjøken kunne du høre fra ei buske rett i nærheten om våren.


Ingenting å si på fuglenes utsikt mot Skrim


Også var det de ekte husdyra da, sauene som var på beite på skauen. De var ikke Beste noe videre  begeistra for å ha gående på tomta. Tidlig en sommermorgen kan jeg huske jeg bråvåkna av et forferdelig spetakkel rett utenfor. Da jeg kikka ut så jeg sauene fôr nedover lia i en forrykende fart med Beste hakk i hæl i  bare nattkjole og gummistøvler,  og med grytelokk som redskap! Etter dette, har ikke sauene vært mye på Blåsten.....



Hvor gikk turen?

Beste gikk turer både alene og sammen med de hun måtte ha med seg på hytta. Når hun gikk alene la hun igjen lapp i hytta om hvor hun hadde gått i tilfelle “noe skulle hende” som hun sa.

Turene gikk i alle himmelretninger ut fra Blåsten. Fisketuren kunne gå til Fjellvanna, Ringtjenna, Svarte Ringtjenn, Anundstjenn, Karikulpen, Jerngruvannet, Trytetjenn eller Fossvannet. Ville man ta seg et bad var det gjerne i Sandorvannet. Ellers var det turer til Bjørndalen, Bjørkeseter, Krokvann,Sveinsbufjellet, Kringletjern og hyttene til søster Mary, kusine Jenny og fetter Johan.


Beste og meg på dagstur til Sandoren 11.11.07


Moltemyrane var jo også moro å komme på når det var molteår. Kaffe og nistemat måtte man ha med på tur. Jeg husker best matpakkene med kokt egg som vi skrelte skallet av når vi skulle spise, villbringebærsyltetøyet og omeletten kalt “hengende”!

Jeg har definitivt ikke arva "vedsjuken" etter Beste, men tyri-dilla, det har jeg! Etter at jeg ble mer involvert i hytta på Sandoren og behovet for tyri ble stigende, pleide vi å dra på tyri-jakt i høstferien. Terrenget eller været spilte ingen rolle, der det var tyri å finne, der var vi! Bratt og forferdelig ulendt kunne det være, men hadde vi først fått "los" på en tyristubbe (som jaktfolk seg hør og bør...) fikk det bare stå til!


Beste i sitt rette element på tyri-jakt oktober 2007, sprek 90-åring!

 Store sekker med tyri bar vi på ryggen tilbake til hytta eller bilen. Av henne har jeg lært hvordan jeg finner tyri i skauen og den utrolig gode fyringsevnen denne veden har. Selv i striregn tar den fyr! Også så godt den lukter! Dette er kunnskap jeg prøver å gi videre til barn jeg har med meg på tur.


Ikke en tyristubbe unngikk tyriblikket til Beste! Her ble det skikkelig fangst!


Etter at jeg og søstera mi overtok hytta på Sandoren av mamma i 2005, var jo jeg mer på Sandoren. Da var Beste ofte nedom og inspiserte maleprosjektene mine. Den sommeren jeg var høygravid sa Beste så kjekt at "nå er jeg mer lettbeint og sprekere enn deg så da får jeg komme til deg!" Hytteprinsen var bare 11 dager gammel  da han ble båret opp på Blåsten på besøk, det var selvsagt stor stas. Da jeg kjøpte Blåsten i 2009 var ringen sluttet og arverekkefølgen til Blåsten sikret.




I dag er det en annen familie som bruker Blåsten og hjelper til med vedlikehold. Med to hytter og en prins som er litt for liten til å gå opp og ned til Blåsten selv ennå, er det godt å vite at hytta blir brukt og vedlikeholdt.

Så får vi se om noen år, om det ikke blir fisking i Fjellvannet og lek med rumpetroll på Blåsten for hytteprinsen også.....


 
Prinsen på Blåsten

Historiene har gitt  meg perspektiv på hva vi definerer som tungvint og hva som gir oss de beste øyeblikkene på hytta. Mye har forandra seg, i dag er det snøscooter og ATW som gjelder ved transport av materialer til vedlikehold og ekstra tungt utstyr som skal opp.

Allikevel bæres det fortsatt tunge sekker opp lia og gleden ved kalde forfriskninger når man er oppe, er den samme. Vi har mye å lære av forfedrene ved å oppleve alle ting i naturen, stillheten ved fiskevannet, lukten av ei myr, fryden over å kunne sanke av naturen og opplevelser av plante og dyreliv. Det er egentlig kanskje ikke så mye vi trenger for å kunne oppleve dette. Og hvem vet, kanskje det er nettopp dette enkle hyttelivet uten for god tilgjengelighet som blir "eksotisk" i fremtiden?


Dette var historien om Blåsten og hyttelivet der, slik jeg har forstått det gjennom hyttebøkene og samtalene. Håper den kan skape affeksjonsverdi og bli til glede og nytte for neste generasjon  på Blåsten.






post signature


torsdag 24. mars 2011

Miniserie del 2: "De som bygde Blåsten" : Hyttebygging og hytteliv i etterkrigstida


I første del av denne miniserien fikk du et lite innblikk i hvordan Blåsten har blitt til. I de to neste innleggene går jeg litt mer i dybden og prøver å gi et bilde av hvordan Blåsten-livet var. Jeg er på jakt etter historiene bak selve faktaene. Jeg skriver litt på dialekt så det blir tilnærmet slik det har blitt meg fortalt.

I dette innlegget vil jeg innvie deg i hyttebygging og hytteliv på 50, 60, 70-tallet. Gjennom samtale med Beste (farmor) og lesing av hennes hyttebøker har jeg blitt litt mer kjent med besteforeldre og oldeforeldre. Når jeg har lest hyttebøkene hennes tenker jeg at prisen hun betaler for et langt liv og blir over 90 år gammel , er at alle hyttevennene, slekninger (kusiner, fettere, foreldre, søsken, svoger og svigerinne....) og ektemann forlengst er borte. Man har ikke lenger noen av de som var med og mimre sammen med om hvordan det var....


Røtter er viktig og nå som jeg eier denne plassen som har betydd alt for Beste, så har det  vært en engasjerende og spennende reise tilbake. Jeg er priviligert som har Beste jeg kan spørre.

Blåsten, trolig på slutten av 60-tallet.


Tomta blir tatt ut og tømmeret hugget:

Georg ( min bestefar) var alltid glad i å være ute og dreiv med småvilt-jakt i området. Som guttunge var han også mye på disse kanter sammen med faren sin. Georg var mye på tur og glad i skauen. På en av disse turene en gang før krigen, fant han plassen som Blåsten skulle komme til å ligge på. Han falt fullstendig for stedet og bestemte seg for at en dag ville han bygge hytte her.


Blåsten anno 2008


Arbeiderpartiet i Øvre Sandsvær kommune gikk inn for at vanlige folk skulle få byksle tomter for hyttebygging da krigen var over. I 1946 var Georg  derfor ikke sein om å få byksla tomta han hadde sett seg ut, for 25 kroner i året. Selv i dag beundrer folk som tar veien over Blåsten beliggenheten til dette stedet, med utsikt til flere vann og Skrimfjella. Beste og Georg var de første som bygde hytte i dette området. Vi etterkommere av disse første hyttebyggerne fra etterkrigstida har mye å være takknemlige for!


Hyttelivet i uthuset i etterkrigstida:

Fra tiden med hytteliv i uthuset finnes det ingen dokumentasjon i form at hyttebok eller lignende Den første nedtegnelsen i den første hytteboka er fra 1961. Det er dessverre ikke tidligere dokumentert fasene i hyttebygginga, så årene fra 1946 frem til 1961 er historien fra det Beste og onkel Ragnar har fortalt.

Uthuset hadde de i 7 år og fungerte som hytte, før man begynte å bygge selve hytta. Her var det hyppig besøk og stadig overnattingsgjester så det var trangt om plassen men ingen klagde! Man hadde ikke så store krav den gangen, lykken var å komme på skauen og leve i naturen. Opp til 6-7 mennesker kunne det overnatte samtidig i det lille uthuset. Folk lå til og med under bordet! I dag er det bare jordgulv i det gamle uthuset men den gangen var det jo gulv der.

Maur og musefritt var det selvsagt ikke, Beste har til alle tider “sloss” mot maueren på Blåsten og musefellene var i flittig bruk. Dynamittkasser ble brukt som innredning i uthuset.


Mye snø vinteren 2010, hytte og uthus ble måkt

Påsken ble feira i uthuset og Orrfuglen kunne man høre spille rett i nærheten. Fuglane på Blåsten ble allerede da fôra på en stokk på utsiden av uthuset. Rett som det var kom det storfugl å slo seg ned i nærheten. Fra første stund var Linerla på plass og "bygde og bodde" på Blåsten. Fra den tiden kan Beste fortelle at det var mye mer storfugl rett i nærheten enn det er nå.


Bygging av hytta:

Før man begynte å bygge på selve hytta, gikk det 3-4 år bare for å hogge, kviste og barke tømmeret før man kunne begynne på selve laftinga. I begynnelsen var det ikke lørdagsfri så det var bare søndager og andre fridager man hadde til rådighet. Tømmeret ble tatt av det som var tilgjengelig på tomta. Om det ikke rakk til det siste vervet over vinduene rundt eller om tømrerne mente det fikk være godt nok er usikkert men hytta mangler den dag i dag et verv med tømmer øverst.

Vinduene fikk de fra Drammen glassverk. Disse skulle egentlig kastes men ble tatt vare på og satt inn på Blåsten. Materialer til uthuset ble båret opp helt fra “Leggene” i Kroken via Bjørndalssetra, det er en tur på ca 3km i kupert terreng. Noe av materialene til selve hytta ble også båret opp fra Bjørndalsetra etter at de først var blitt kjørt opp hit med hest.


Her er det 3.generasjon med god hjelp som står for hogginga på Blåsten 2010.


Karl (min oldefar) var den som hadde ansvaret for det laftetekninske. Han hadde lært å lafte gjennom arbeidet sitt for Sølvverket. Karl var veldig interessert i Blåsten og her ville han gjerne være. Han jobba i gruva som sjauer. Sammen med Georg ble hytta satt opp.



Hvem var så denne hyttebyggeren?

Georg jobba som kirketjener ved Hedenstad kirke i mange år. Han jobba også i gruva for Kongsberg Sølvverk som Sjauer men på slutten av gruvedrifta, jobba han som Sjakthauer. Dette var en stilling i gruva med ansvar for at tømmerstokkene som bar gulvene i sjakta, var riktig spent fast mot bergveggen.

Å jobbe i gruva var helsefarlig arbeid, de fleste fikk “gruveastma”. Georg var en stillfaren og tålmodig type som ikke fortalte så mye om hva som foregikk. Da andre tok æren av hans arbeid  i gruva, sa han ikke ifra men lot folk legge sammen to og to sjøl. Heller ikke den gangen han gjorde et stort sølvfunn, en klump på 7 kg med trådsølv, gjorde han ikke stort vesen av seg av den grunn. I gruva var det både tungt og farlig å jobbe, en gang var det “bare på hekta” at han ikke falt ned i gruva. Han var i ferd med å besvime men fikk klora seg fast og unngikk den visse død i gruvesjakta.

Etter at gruvedrifta ble lagt ned, jobbet han som smed på Kongsberg Våpenfabrikk. Han tok også mange jobber som innebar arbeidsbytte, som graving av tomter etc.mye tungt arbeid. Dette var nok egenskaper som kom godt med i årene med bygging på Blåsten.

Noe av det gamle verktøyet etter min olderfar og bestefar.


Hytteliv i ny hytte på 60 og 70-tallet:

Innflytting i selve hytta ble gjort etter at bare kjøkkenet var ferdig. Gulvene var ikke ferdig ennå, så man gikk på noen planker. Det er ikke dokumentert når hytta sto helt ferdig for man gjorde ting etterhvert som man hadde råd til det. Pipe ble f.eks murt av faren til min tante, siden han var murer. I årene før det ble murt pipe, var det et røykrør opp igjennom taket.

Dynamittkassene ble også i hytta, i begynnelsen brukt som “innredning” . Kjøkkeninnredningen ble snekret på stedet av bord med not og fjær også benkeplata ble lagd på denne måten.


Kjøkkenet etter at innredningen ble malt, samt kum og benkeplate bytta i 2009


Køyesenger sto det på kjøkkenet, disse kan jeg så vidt huske før man i 1977 bygde tilbygget  med soverom slik som det er i dag. Ellers hadde man divan og en benk som man kunne slå ut til seng som soveplasser. Jeg kan også huske en stol som man kunne “brette ut” til enkeltseng.


En av dynamittkassene fra Sølvverket som opp igjennom har blitt brukt til frakt, oppbevaring og som innredning. Denne er i dag avlastningsbord og hylle på Sandoren


To av parafinlampene som har vært på Blåsten er lamper som har hengt i Hedenstad kirke. Da det skulle byttes ut til elektrisk belysning i kirken, skulle disse lampene kastes. Siden Georg jobbet som kirketjener så fikk han lampene.




Georg og Beste brukte hytta mye, folksomt var det der støtt. Da de hadde besøk av Bestes søsken og kusiner med ektefeller ( som også bygde hytter i nærheten etter hvert) var det mye sang og skrøner å høre på Blåsten. Hytta ble brukt også vinterstid, første turen om vinteren var gjerne i februar og siste etter det første snøfallet i november/desember.

Det var stor variasjon fra når det var farbar vei fra Raje til Sandoren. Var det ikke vei, gikk man bare "gamleveien" via Bjørndalen. Var det ekstra lite snø et år, kunne man kjøre ned i slutten av mars. I snørike vintre kunne det hende at det gikk til slutten av mai og begynnelsen av juni før man kom ned med bil.




Suppeturen

Beste hadde årlig “jentetur” på høsten, kalt “suppetur”. Den første dokumenterte suppeturen var i 1963. Hanna (Bestes mor), svigerinne, søster og kusiner var med. Da var det “Gammel-suppe” som sto på menyen. Det ble dansa og syngi og Hanna deklamerte både egne og andres dikt.

Min oldemor Hannas dikt til Blåsten, tro om det var dette hun deklamerte?

 Hanna fortalte fra sin og søsknenes bardom og oppvekst. Det var harde kår og alle søsknene bortsett fra den yngste broren ble satt bort i ulike fosterhjem fordi faren til Hanna døde da hun bare var 3 år gammel. Hun  fortalte om minnene fra moren kom på besøk på omgang, til barnas fosterhjem. Hanna deltok med glede på “Suppeturen” frem til 1966, etter det ble turen opp på Blåsten for tung.

 Suppeturene fortsatte i årene fremover med noen få unntak. Damene kosa seg med b.l.a håndarbeid og “Nitimen” på radio. Det ble dansa etter låtene fra “Ønskekonserten” mens de fyra på utepeisen og nøt høstkvelden. Matstell og gåturer var alle glad i. Naturopplevelsene sto sentralt og beskrivelsene i hytteboka fra den første tida er nesten nasjonalromantiske. Kanskje ikke uten grunn siden krigsåra satt friskt i minne.



“Matstell”

Mat var folk opptatt av enten man var på skauen eller ei og det ble dokumentert i hytteboka. Potetklubb var populær mat på Blåsten, ellers spiste man på 50-60 og 70 tallet gjerne byggmjølsgraut, sild, sjølfiska fisk, flesk og Gammel-suppe. Rett og slett norsk bondekost. Mens “ungdommen” (Bestes sønner med venner) gjerne spiste pølser med potetstappe og loff og øl til.

På 90-tallet husker jeg vi stekte hjemmelagd Pan-pizza på vedovnen i kjøkkenet. Min favoritt var allikevel rabarbragrøten! Beste var selvhjulpen med poteter, gulrøtter, kruspersille, gressløk og rabarbra i mange år på Blåsten i en bitte liten “åker! Gurøtter ble sådd og poteter satt, men det gjalt å passe det for grevlingen som gjerne gravde opp godsakene. Det skulle jo gjerne vannes litt også, og vannet måtte jo bæres….




 
“Ungdommen” på Blåsten

“Blåstenlekene” kommer man ikke utenom i historien om Blåsten. Lekene har i år (2011) feiret 40 år. Det startet med 12 gutter, med min onkel i spissen, som ville starte opp leker med konkurranser på ski og andre aktiviteter. Ideen kom fra idrettsmiljøet som guttene var ivrig med i. De gikk på ski hjemme ifra og bar med seg på ryggen det de trengte for ei helg.

De konkurrerte seg imellom på ski, pilkast, ballkast etc. På en av de første gutteturane ble Georg litt ergerlig på guttane for da var det gjort plass til overnatting for 13 stykker og vedovnen var blitt flyttet. Dette mente Georg ikke kunne væra nødvendig!

Nå for tiden går det mest i kortspill og sosialt samvær, men skituren opp og ned er der fremdeles. De siste årene forgår det ikke lenger på Blåsten men på ei nabohytte som en av de andre deltakerne har.

Dette ble et langt blogginnlegg, det siste i denne miniserien om Blåsten vil handle om "Min barndoms Blåsten" og frem til i dag. Følg med "i neste episode"!


 
post signature






.

tirsdag 15. mars 2011

Miniserie del 1: De som bygde Blåsten


Har tenkt en stund på denne bloggen, hvorfor blogge og hva skal det tjene til? Jeg blogger først og fremst for min egen del, om hyttene og ulike emner i hovedsak knyttet til disse. Dette blir min digitaliserte "hyttebok". En dag skal jeg bestille bloggen på "blog to print" og få den hjem i postkassa i bokform. 

Så kommer jeg til kjernen, i bloggen dokumenterer jeg mye mer detaljert enn i den vanlige hytteboka. Her vil jeg også samle historikken om tomtene, hyttebygginga og hvem besteforeldrene/oldeforeldre mine var og hvordan de gikk igang med hyttebygginga. En dag skal hytteprinsen overta hyttene og da tror jeg det er av verdi å ha med seg historiene om slekta, hyttebygging og gammeldags hytteliv. Inntil da skal jeg forvalte og forhåpentligvis sørge for at poden overtar med samme glede som meg.....


I denne første delen av en miniserie om historiene tilbake i tid, begynner jeg med Blåsten. 

Tomta på Blåsten ble byksla rett etter 2.verdenskrig av min bestefar Georg og "Beste" (mor) Ragnhild. Dette var før det ble vei fra Raje og ned Råbakkdalen til Sandoren. Uthuset ble satt opp og brukt som hytte flere år før selve hyttebygginga begynte ca 1950.

 Hvor tungt dette må ha vært tror jeg ikke jeg kan forestille meg, for materialene ble båret opp hele veien fra Bjørndalssetra. Georg skal ha båret noe når det var skiføre denne veien og sagt at det var noe av det tyngste han hadde gjort. Georg jobba b.l.a som gruvearbeider ved Kongsberg Sølvverk så det sier jo sitt.....

Rart å tenke på at dette har vært brukt som hytte, her er det ikke gulv inne for å si det sånn.....

Tømmeret som ble brukt til bygging av selve hytta, var det som var tilgjengelig på tomta. Enten det var litt for lite tømmer eller tømrerne mente det "fikk greie seg" er usikkert men ihvertfall er det grunnen til at hytta "mangler" et verv med tømmerstokker over vinduene rundt.

Karl, min oldefar og Georgs svigerfar var den som hadde lært mest om lafting gjennom jobben for Sølvverket, så han var "fagmann" og ansvarlig for det laftetekniske. Da ting skulle bæres opp til hytta var det laget vei ned til Sandoren, så nå synes man jo det var lettvint! (15.min gange i tildels veldig bratt terreng.....).

Her er bilde av meg som baby første gang på Blåsten. Min oldefar Karl t.v. som jeg faktisk ble litt kjent med i oppveksten, mamma og bestefar Georg som dessverre døde da jeg var 1 år.

Bestefar Georg og meg med "Markens-dokka" 1970.


Meg 3 år gammel 1.juledag 1972, fremme på Blåsten etter å ha gått opp via Bjørndalssetra. Så lite snø det var og morro å se hvordan hytta så ut før. Vinduslemmene husker jeg godt.

 Jeg tenker med gru på det slitet det må ha vært å få opp ovner, materialer, skap og alt man trengte. Tenk for et pågangsmot, tålmodighet og tæl ( og en porsjon trass?) de hadde? Penger var det smått med, så det gikk ikke an å bare kjøpe det man ville. Ting ble arva, brukt om igjen eller lagd selv fra bunnen av. Et eget innlegg om de gamle tingene kommer senere.

Vannbøtta på den gamle fjøskrakken etter min oldemor Hanna

Beste`s søster bygde også hytte i nærheten etterhvert så det var sikkert både sosialt og hyggelig å komme seg på skauen og hytta når man endelig hadde litt fri fra hverdagens lange arbeidsdager. Fisking, molteturer og skiturer var kjærkomne avbrekk.

Etter at Beste ble enke bare 50 år gammel, har hun vært veldig mye på Blåsten. Det har vært hennes paradis på jord og her har hun "bodd"  fra 17.mai til ut i oktober helt frem til sept 2008. Da hun fikk tilbud om å kjøpe hyttetomta for ca 20 år siden, var det ikke noe å lure på. Dammen i berget som hun har renska frem for hånd har vært redningen for tilgangen på vaskevann. Jeg husker at oldefar Karl ( rundt 90 år måtte han vært på den tiden...) og jeg var med og hjalp Beste med flere spett og tunge tak for å fjerne den siste store steinen vekk fra dammen. Da tomta skulle måles opp før innløsning, var det derfor naturlig at Beste var med på oppmålinga og fikk dammen med innenfor tomtegrensa på 1 mål.

Beste er ei "jente" med tæl i og har i alle år båret opp det hun har trengt av mat og drikke (de siste åra har hun fått god bærehjelp da). Drikkevann har hun henta i ei naturlig olle et stykke unna og ved har hun renska skauen for i en drøy omkrets rundt hytta. Ikke ei nedfallsbuske som unngikk hennes vedsankingsblikk nei! For ikke å snakke om tyri! Godt å ha til opptenninga også lukter det så godt! Beste har lært meg hvordan jeg finner tyri i skogen, så bare hytteprinsen blir gammel nok, skal jeg ta han med på sanking.

Dette blide er tatt av Beste på Blåsten bare 2 uker før helsa svikta og Beste ikke lenger orka å være på hytta lenger.

Fisk ble fiska i Fjellvannet, Jerngruvannet og Ringtjenn. Tyttebær, blåbær og molter ble sanka hver høst og tatt med hjem og gitt bort til andre gamlinger som ikke kom seg på skauen. Ingen hadde flere fugler på hytta si enn Beste, men så fikk dem foring hver dag og godt med husly i alle fuglekassene på hver en furustamme.


Oldemor, barnebarn og oldebarn på Blåsten. Her er hytteprinsen bare 11 dager gammel og besøker Beste på Blåsten, aug 2008.

I 2009 skulle Blåsten selges da ingen lenger hadde interesse for stedet og jeg fikk kjøpe det av faren min og Beste! Viktig for meg at det forble i familien og at jeg kan ta vare på det slik som det fortjener, frem til neste generasjon overtar.

Dette bilde er tatt av oss på Bestes 91 årsdag da vi "feira" med bålmat og tur til Ertstjern.

 
I morgen 16.mars fyller Beste 94 år, Gratulerer med dagen! Vi gleder oss til å komme på besøk og kanskje en liten prat om "gamle dager"?



post signature

mandag 14. mars 2011

Smilende fototema

Hos Petunia i dag er det en smilende fotoutfordring. Mitt bidrag denne gangen er av hesten min tatt mens han blir stelt, kanskje hører han noe morsomt på radioen? Favoritten hans er rikstoto-reklamen for da vrinsker han tilbake!



Haha, den var god! Den må du dra lenger ut på landet med!


post signature

onsdag 2. mars 2011

Herlig vinterferie på hytta!


Etter noen vinterferiedager på hytta er det bare en ting å si - herlig! Sol, snø, ski, appelsin, kakao med krem, saueskinnsfeller, bok, egg & bacon og VM på ski på radio. Det er hytteliv for meg!


Etter at bakkenettet ble lagt ned har vi valgt å ikke ha parabol og synes det er deilig (for dager med mye dårlig vær har vi DVD-spiller da). Uten nett-tilgang og dårlig mobildekning får man mer fokus på det rolige livet enn hjemme. Det trenger vi, stille og rolig, og mest mulig uteliv. Jeg liker at hyttelivet representerer noe helt annet enn det vi har hjemme hver dag. Kontakt med naturen og det enkle livet.



Aking og snømåking hører med. Hytteprinsen hjelper til med snøen på uthustaket.




En liten skitur over et vann og opp noen bratte bakker.....


...til "gammeldags" påskestemning i solhellinga ved Blåsten, så er det bare å suse nedover bakkene!


Innekos med fyr i ovnen, bok og spill....



Selv uønska frostroser på stuevinduet blir jo sjarmerende!

Med strålende vintervær tar vi nok turen snart igjen!




post signature


Related Posts with Thumbnails