Velkommen til min blogg som tar utgangspunkt i mine to små enkle hytter etter mine bestemødre. Hyttene ble bygget på 50 og 70-tallet og ligger i nærheten av Skrimfjella.

I denne bloggen vil du finne innlegg om hytteliv, oppussing og vedlikehold, interiør, gamle ting, håndarbeid, foto og natur.


tirsdag 29. mars 2011

Miniserie del 3: Min barndoms Blåsten



Min barndoms Blåsten

I dette siste innlegget i miniserien om Blåsten, er det hyttelivet fra min barndom på 70 og 80-tallet  jeg vil skrive litt om. Bestes hyttebøker har også i dette kapittelet vært utgangspunktet for utvalg av stoff sammen med egne opplevelser og minner. Avslutningsvis blir det også noen ord om dagens Blåsten.


Jeg ble Georg og Bestes første barnebarn og det eneste med interesser for hytte og friluftsliv som mine besteforeldre. Beste har skrivi i hytteboka:
Blåsten 5.7.1972
Gry Anita`s første tur alene med “Bestemor på Blåsten”.

Den femte juli det ble bestemt,
Vi skulle reise opp til fjells. Med fiskestang og ryggsekk,
du kan tro, vesla hun var kjekk.

Da vi opp til hytta kom,
Gry så seg forundret om; “Beste, bor du alene her?”
“Nei, ikke helt min lille venn. Jeg mange gode minner har,
Om en som var din bestefar”

Så var det fisketuren da,
Niste med vi måtte ha, for Gry hun skulle fisken dra.
“Se Beste! der har vi en, den var da pen?”
Det ble kun to, men den var god.

Min lille venn, når du blir større,
Da skal Beste deg fortelle, om alt vi opplevde her på fjellet.
Om fugler, dyr og fiskevann,
Her ser du noen fra Bestes fang.


Meg 3 år gammel på hytta og fisketur med Beste.


I min barndom på Blåsten begynte gjerne turen oppover med handlestopp på “Flata”. Det var en landhandel i Sagvoldkroken. Her fikk man kjøpt det man trengte til turen, jeg husker jeg kjøpte Tollekniv her.


Da vi kom opp på hytta ble nok godteriet fra handelen "smakt" litt på, før jeg og søstera mi lekte  i dammen med strikkmotorbåter, barkebåter med seil og med rumpetrolla. Rumpetrolla ble fanga i rød plastbøtte hvor de måtte "overnatte" til dagen etter for opptelling og studie av "vekst" etter fôring med brødsmuler. Var nok endel rumpetroll som avgikk med døden i de forsøka der gitt.....


Så var det fisketur til Fjellvannet som sto for tur.  Men før vi kunne gå, måtte vi jo grave mark i dynga. Beste hadde skikkelig markdynge med mange feite, fine meitemarker til fiskinga. Husker vi stupte ned i dynga etterhvert som herlighetene dukka opp når Beste brukte grevet. Marken ble putta i et gammelt glass eller boks med hull i lokket. Der ble den fora men noen brødsmuler og litt gress på toppen.


Sitteunderlag ble ikke brukt den gangen for Beste tok alltid med de gamle små fiskekrakkene. De er av tre og kunne klappes sammen når man skulle ha de med seg. Disse var et "must" når man tålmodig ventet på at markduppen skulle bevege seg. Georg og Beste har nok sitti mange timer ved fiskevanna på disse krakkene.....

Etter bare noen få minutters gange var vi klare ved Fjellvannet og marken måtte etter tur på kroken. Vi synes jo litt "synd på" marken da, men marken ble sprellende tredd på og så var det bare å kaste ut. Vi brukte helst grønne tredupper. Når det kneip, ble Andersduppen brukt etter at mark og dupp rett som det var, fort kunne få seg en tur både i bjørkene rett ved eller sette seg fast i bunnen.....


Fjellvannet i vinterskrud


Tryta (eller Abbor som de fleste kjenner den som) kunne bite skikkelig, og var det skikkelig fiskebett ble Beste bare stående å marke og rense fisk mens vi kasta ut og dro opp. Veldig morro med Tryta når den biter! (nesten like morro som å finne ei urørt moltemyr!) Tryta ble stekt i panna på vedovnen og spist på brødskiva da vi var tilbake på Blåsten, mens den fineste Ørreten ble tatt med hjem og med ikke lite stolthet vist frem.


Om kvelden hørte vi på kassettene til Beste med "Frem fra glemselen", sangene lærte vi etterhvert utenat men vi måtte høre dem allikevel. Min favoritt var selvsagt "Vesleblakken" (tror jeg kan den ennå, rart med det man lært da man var barn...). Ellers spilte vi kort og kinasjakk når ikke Beste var fordypa i kryssord. Da vi skulle legge oss og hadde krypi under de tunge gamledagse dynene/teppene med brunt og gult storblomstrete 70-tallsmønster deklamerte Beste godnatt-verset for oss. Det gikk slik:


Dette verset broderte mamma da min søster ble født, i dag henger det på rommet til hytteprinsen.


Motorisert transport


Det har alltid vært tungt å få ting opp på Blåsten, hver generasjonen har “baska” på sin måte. Litt lettere blir det for hver generasjon som går……

Nesten oppe, mange tunge bører har det vært opp her.




I 1977 ble den gamle verandaen revet og tilbygg påbegynt med ny veranda og soverom. Da ble alle tilgjengelig fremkomstmidler brukt. Hesten "Saga-viv" ble forsøkt brukt til å få opp sand og sement, men med både myrlendt og veldig bratt terreng, ble det ikke mye man fikk opp av gangen. Så var det Tohjulstraktoren som skulle til pers, selv med en bedre løypetrase var dette ikke ufarlig. Den velta flere ganger, men jeg og Elin (søstera mi) synes “Balder”, som vi døpte traktoren for var storveis! En del av materialene ble båret opp fra parkeringa på Sandoren  på skuldrene, og alle måtte hjelpe til med det de orka. Det er nok fra denne tida jeg har fått det for meg at på Blåsten går man ikke uten å bære med seg noe!


Gode, tålmodige Saga-viv tok sin tørn opp bakkene til Blåsten i sin tid. Saga-viv med eier var også flinke til å besøke Beste på Blåsten på sine mange turer i området. Stas med heste-besøk på hytta!


Motorsag var jo også veldig nytt og stas på denne tiden, når onkel slapp til med saga gikk fellinga så fort at han knapt så hva han felte! Jeg ville jo gjerne lære å bruke saga etter hvert og fikk prøve til Bestes protester. Hun var redd motorsaga, “farlig redskap” sa hun.  I 1997 fikk Beste et lite gass-kjøleskap til 80-års dagen sin. Dette bærte onkel opp på ryggen, tohjulstraktoren var forlengst solgt.... I 1989 ble det montert solcellepanel. Da ble det strøm til reiseTV og leselys.

I Pinsen i 1989 skriver Beste i hytteboka at hun har båret opp TV og batteri på hytta: “Det var en tung bør, men opp kom jeg.” I en alder av 72 år skjønner jeg ikke hvordan hun klarte det. Det er tungt for en mann i sin beste alder. Georg og Beste var aldri redd for å ta i tunge tak når det var nødvendig, og det var det rett som det var.


Dagligliv på hytta for Beste

I 1988 ble tomta på Blåsten målt opp på nytt og Beste ble eier av “en bit av norsk skog” som hun skriver i hytteboka. Det første som ble gjort, var å hugge 2 furuer som sto litt i veien.

 Beste har bestandig vært ivrig med vedsanking så det var storveis å få hugget to busker på egen tomt. Selv om det var hard arbeidet så syntes hun det var så moro å se at vedlageret vokste. Hun kappet for hånd med bogesaga og kløyvde med øksa. All kvisten ble skjært opp og brukt. “Jeg har ved som hobby”, skriver hun i hytteboka i 1989, 72 år gammel. Beste er glad i å fyre med ved og på Blåsten var det alltid fyr i kjøkkenovnen sommer som vinter. Selv om hun hadde propankokeapparat foretrakk hun helst å lage mat på vedovnen.

Om våren var det mye å gjøre etter vinteren. Da ble hytta vaska, tak og vegger, sengeklær lufta og ryer skrubba. Alle kjelene (og det er ikke få…) i gryteskapet skulle pusses så de skinte! Også var det koselig å pynte litt med det man hadde, gjerne med naturmaterialer. Fordi Beste “bodde” på Blåsten i sommerhalvåret, ble en del av klærne vaska for hånd, tørka i vinden på ei snor og stryki på hytta. Jeg husker jeg kunne komme på besøk og putevara (putetrekkene) hang til tørk i sola, de sengeklærne var det deilig å legge seg i om kvelden!



Om våren skulle alt vaskes og pusses.

Det var ikke bare veden Beste sjaua med, dammen (i berget rett ved som var kilden til vaskevann) skulle tømmes og renses hvert år. Til dette brukte hun “Hivert” så lenge det lot seg gjøre og resten av dammen ble tømt for hånd med bøtter. Denne jobben gjorde jeg selv i 2010, og jeg kan skrive under på at det er en tung jobb. Likeledes tømte og rensa hun også brønnen. Pipa feide hun i mange år med en Bresketopp (topp av Einer).


"Husdyra" på Blåsten

Maueren er et eget kapittel på Blåsten. Beste som glatt slår i hjel huggorm er redd for maur. Selvfølgelig er hun redd for at stokkmauren skal spise opp tømmeret, så det har ikke vært lite maurmiddel av ymse slag som har vært brukt både utendørs og innomhus opp igjennom. Det er ikke uten grunn, for flyvemauren kommer gjerne rundt St. Hans og setter seg fast på og i veggen. Beste har alltid sagt at hadde hun ikke “passa på mauren” på Blåsten i alle år så hadde ikke hytta stått oppe i dag. Det tror jeg henne på.

Huggormen bor jo i skauen så av og til har den vært innom på Blåsten. Ormens møte med Beste på Blåsten ble alltid nådeløst. Hun har alltid sagt at i bibelen står det at: ” kvinnen skal knuse ormens hode”. Dette tok hun veldig bokstavelig og etterlevde til gangs! Hun slo ormen og knuste hodet på den med støvelhælen! Reine Anna i Ødemarken spør du meg!

Fuglene har alltid hatt gode kår på Blåsten. Det er fuglekasser på nesten hver eneste furustamme rundt hytta og på foringsplassen ble det servert brødsmuler. Linerla slo seg til på Blåsten allerede det første året og har hele tiden bygd og bodd her.




Linerlereir i uthuset 2010



En gang da Beste var på Blåsten senhøstes alene og ble overrasket av den første snøen, kom Røye og Orrfugl  på foringsplassen. Gjennom hyttesesongen kunne man fra stuevinduet se Nøtteskrike, Skjære, Linerle, Svale, Svartrost, Meiser og Ekorn. Rådyr, elg, rev og grevling kan man også møte på. Gjøken kunne du høre fra ei buske rett i nærheten om våren.


Ingenting å si på fuglenes utsikt mot Skrim


Også var det de ekte husdyra da, sauene som var på beite på skauen. De var ikke Beste noe videre  begeistra for å ha gående på tomta. Tidlig en sommermorgen kan jeg huske jeg bråvåkna av et forferdelig spetakkel rett utenfor. Da jeg kikka ut så jeg sauene fôr nedover lia i en forrykende fart med Beste hakk i hæl i  bare nattkjole og gummistøvler,  og med grytelokk som redskap! Etter dette, har ikke sauene vært mye på Blåsten.....



Hvor gikk turen?

Beste gikk turer både alene og sammen med de hun måtte ha med seg på hytta. Når hun gikk alene la hun igjen lapp i hytta om hvor hun hadde gått i tilfelle “noe skulle hende” som hun sa.

Turene gikk i alle himmelretninger ut fra Blåsten. Fisketuren kunne gå til Fjellvanna, Ringtjenna, Svarte Ringtjenn, Anundstjenn, Karikulpen, Jerngruvannet, Trytetjenn eller Fossvannet. Ville man ta seg et bad var det gjerne i Sandorvannet. Ellers var det turer til Bjørndalen, Bjørkeseter, Krokvann,Sveinsbufjellet, Kringletjern og hyttene til søster Mary, kusine Jenny og fetter Johan.


Beste og meg på dagstur til Sandoren 11.11.07


Moltemyrane var jo også moro å komme på når det var molteår. Kaffe og nistemat måtte man ha med på tur. Jeg husker best matpakkene med kokt egg som vi skrelte skallet av når vi skulle spise, villbringebærsyltetøyet og omeletten kalt “hengende”!

Jeg har definitivt ikke arva "vedsjuken" etter Beste, men tyri-dilla, det har jeg! Etter at jeg ble mer involvert i hytta på Sandoren og behovet for tyri ble stigende, pleide vi å dra på tyri-jakt i høstferien. Terrenget eller været spilte ingen rolle, der det var tyri å finne, der var vi! Bratt og forferdelig ulendt kunne det være, men hadde vi først fått "los" på en tyristubbe (som jaktfolk seg hør og bør...) fikk det bare stå til!


Beste i sitt rette element på tyri-jakt oktober 2007, sprek 90-åring!

 Store sekker med tyri bar vi på ryggen tilbake til hytta eller bilen. Av henne har jeg lært hvordan jeg finner tyri i skauen og den utrolig gode fyringsevnen denne veden har. Selv i striregn tar den fyr! Også så godt den lukter! Dette er kunnskap jeg prøver å gi videre til barn jeg har med meg på tur.


Ikke en tyristubbe unngikk tyriblikket til Beste! Her ble det skikkelig fangst!


Etter at jeg og søstera mi overtok hytta på Sandoren av mamma i 2005, var jo jeg mer på Sandoren. Da var Beste ofte nedom og inspiserte maleprosjektene mine. Den sommeren jeg var høygravid sa Beste så kjekt at "nå er jeg mer lettbeint og sprekere enn deg så da får jeg komme til deg!" Hytteprinsen var bare 11 dager gammel  da han ble båret opp på Blåsten på besøk, det var selvsagt stor stas. Da jeg kjøpte Blåsten i 2009 var ringen sluttet og arverekkefølgen til Blåsten sikret.




I dag er det en annen familie som bruker Blåsten og hjelper til med vedlikehold. Med to hytter og en prins som er litt for liten til å gå opp og ned til Blåsten selv ennå, er det godt å vite at hytta blir brukt og vedlikeholdt.

Så får vi se om noen år, om det ikke blir fisking i Fjellvannet og lek med rumpetroll på Blåsten for hytteprinsen også.....


 
Prinsen på Blåsten

Historiene har gitt  meg perspektiv på hva vi definerer som tungvint og hva som gir oss de beste øyeblikkene på hytta. Mye har forandra seg, i dag er det snøscooter og ATW som gjelder ved transport av materialer til vedlikehold og ekstra tungt utstyr som skal opp.

Allikevel bæres det fortsatt tunge sekker opp lia og gleden ved kalde forfriskninger når man er oppe, er den samme. Vi har mye å lære av forfedrene ved å oppleve alle ting i naturen, stillheten ved fiskevannet, lukten av ei myr, fryden over å kunne sanke av naturen og opplevelser av plante og dyreliv. Det er egentlig kanskje ikke så mye vi trenger for å kunne oppleve dette. Og hvem vet, kanskje det er nettopp dette enkle hyttelivet uten for god tilgjengelighet som blir "eksotisk" i fremtiden?


Dette var historien om Blåsten og hyttelivet der, slik jeg har forstått det gjennom hyttebøkene og samtalene. Håper den kan skape affeksjonsverdi og bli til glede og nytte for neste generasjon  på Blåsten.






post signature


5 kommentarer:

Anonym sa...

Syns det var morro å lese denne delen og! Husker noen hytteturer med fisking og kinasjakk....Ble helt imponert over diktinga til Beste! Du er nok den eneste som har fått sånt et fint dikt, med mange vers ;O) Mange fine bilder, og også nye ting å lese som jeg ikke visste.
Klem fra søster'n

Anonym sa...

Gry. Dette er en inner-tier historie! Så moro å lese og så flink du har vært å "plukke" fram godbiter :-)
Så flott for hytte-prinsen å få med seg disse historiene.
Med dyp beundring, hilsen fra naboen i nr. 6

Heidi sa...

Hei og tusen takk for kommentar i min hytteblogg for en tid tilbake. Nå har jeg lest den imponerende fortellingen fra Blåsten. Levde meg helt inn i det, så nå føles det nesten som om jeg har vært der :) Din bestemor må ha vært en utrolig sterk kvinne. Fint at hun har noen etter seg som kan ta vare på det hun selv har skapt gjennom slit ( litt trass ) og tålmod. Nei hyttelivet er ikke enkelt. Jeg har det også sånn at jeg må gå et stykke i myrlendt terreng. Men det er ikke så lange avstander da. Og om sommeren kan man ro med båt et bra stykke. jeg liker det tungvinte. Syns det er endel av sjarmen. Vil nok heller ha det sånn enn å leve hyttelivet i et hytteboligfelt. Ha ei fin helg.

Husmannsplassen i Hidlesundet sa...

Hvilke flotte minner du beskriver så levende her!
Ja jammen må de ha hatt mange tunge løft opp i gjennom årene og uten å klage. Vi har noe å lære av forfedrene, vi som tar alt for gitt.
Flotte bilder du viser!
Tusen takk for koselige ord hos meg:-)
Ha en fortsatt fin søndag!
Klem fra Hjørdis

Solveig sa...

Det er nesten som om jeg kan kjenne duften av lyng og skog når jeg ser disse bildene. Så flink du er til å ta vare på minnen! Huske å kopiere det du skriver her, og lage det på ekstern harddiks. Aldri godt å vite hva som skjer her i denne nettverdenen - da er det godt å ha sikret det fine du skriver slik at en kan kikke tilbake om noen år;o)))))

Det du skriver, minner meg om sølslivet jeg har fått beskrevet av min familie. Veldig kjekt med slike historier;o)
Ha en flott uke.
Klem fra Solveig

Related Posts with Thumbnails